Etter det tragiske som skjedde på Utøya og ved regjeringskvartalet i Oslo for ei veke sida, har det fått meg til å sette ting litt i perspektiv.. Eg går her på slutten av sommarferien min og "scanna" meg sjøl litt, om du forstår. Tankane går so klart til dei pårørande og etterlatte som har fått kjent grusomhetene på nært hold. Det er ikkje til å fatte. Heile hendelsen har gått inn på kvar ein nordmann og rokka heile samfunnet vårt. Det gjer sitt til at tankane startar å svirre.
Kva er det eg verdset? Kva trur eg på? Kva står eg for? Kva vil eg kjempe for? Kva og kven er det som betyr noko for meg? Kva er LIVET? Store spørsmål med viktige svar...
Det som aldri skulle skje har skjedd. Eg må med handa på hjertet sei at måten Norge - mitt lille land- har reagert på tragedien gjer meg stolt. Svaret vart kjærlighet i staden for hat. Håp i staden for håpløshet. Samhold i staden for splittelse. Det er so godt å sjå at størst av alt ER kjærligheten.
Herre gjør meg til et redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tvil rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!
~ Frans av Assissi
1 kommentar:
så fint reflektert, Linn Cecilie <3
Legg inn en kommentar